Menneske eller kanin?

Det var en gang en kanin som forvillet seg inn på en kino midt under en film. Ikke visste den hva en kino var og ikke brydde den seg om å finne det ut heller. Det var godt, varmt og tilsynelatende trygt der. Den kunne ikke kjenne lukten av rovdyrene den ellers måtte passe seg for. Stolsetene var gode å ligge på, men smakte forunderlig anneledes enn gress, selv om de var grønne. Halvmørket i salen var også greit for et lite dyr som ikke likte å være for synlig. Det var litt uvant med de skiftende refleksjonen av lys langt der framme på veggen, men det var visst ikke noe virkelig farlig det heller. Greit nok, slo kaninen fast. Jeg kan være her.

Men vi mennesker er ikke kaniner på kino. Livet er en forestilling der vi kommer inn etter at den har startet og vi vet at vi sannsynligvis må dra herfra før det er slutt. Derfor vrir vi hjernen og prøver å forstå det som skjer på omkring oss for å forstå hva livet dreier seg om. Finnes det et program eller en omtale i nærheten, leser vi det og tenker etter om det stemmer med det vi selv ser. Kanskje spør vi forsiktig de som lever omkring oss, som har vært der litt lenger, sett litt mer og kanskje snakket med andre som var her tidligere, men som måtte gå.

For vi er da oppegående mennesker, og ikke bare små kaniner?