30 november 2013

Førde er strøket av kartet

I år feirer Sogn og Fjordane 250 år som eget fylke. I den anledning har man slått på stortromma både seint og tidlig, og jubileumet er markert i hver krok av et omfangsrikt og mangslungent fylke. Det var altså her sjansen bød seg til å fjerne Førde fra kartet.

Men det har skjedd helt i det stille. Grunnen til at jeg oppdaget det var at jeg deltok på årsmøtet i Indre Sunnfjord Turlag. Der er det som vanlig et bord med ymse ting og tang for tur-ister, og som den kartomanen jeg er nappet jeg med meg et eksemplar av et kart som fylkeskommunen og fylkesmannen har utgitt til jubileumet. Det er et vakkert og detaljert kart med mye nyttig og interessant informasjon om historie, geografi, næring, utdanning og kultur. På baksiden av kartet har de også korte presentasjoner av hver kommune, inkludert kommunevåpen, folketall og areal. Sammen med disse er det et lite kart som viser hvor kommunene ligger og hvor kommunesenteret er plassert.

Vi fortsetter nedenfor bildet.
Sogn og Fjordane i følge Sogn og Fjordane fylkeskommune og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane


Ved første øyekast ser alt ut til å være som forventet. Men da jeg begynte å følge kommunegrensene var det plutselig noe som skurret. For der, innerst i Førdefjorden er det... -INGENTING. Førde er borte!

Den selverklærte byen, av andre kalt 'bygda', 'hølet', 'Norges styggeste by' og roten til alt vondt i Sogn og Fjordane, i alle fall hvis man fester lit til media, avstemninger, sogninger, nordfjordinger og florøværinger, er borte! Jeg aner at feiringen rundt om har vært utslag av en dobbel agenda.

Fogderistriden er folkeforlystelse her i fylket som har gitt lokaliseringsproblematikk et ansikt. Nå er altså problemet løst. Et pennestrøk, eller rettere sagt et museklikk eller to fra kartleverandøren eMap i Trøndelag var det som skulle til. Men revolusjonen stopper ikke der. Etatene har mer på lager, og her blir foreslåtte kommunesammenslåinger bare barnemat:

  • Dale er ikke ikke lenger kommunesenter i Fjaler, men er flyttet til Ervika ved Førdefjorden. Borte er bekymringene om standarden på rv57. Nå kan ordfører Arve Helle kjøre over Dalsfjordbrua og ta i et tak for rv609 i steden. Kollegaen i Askvoll bli sikkert ikke lei seg for det. Kanskje er dette ledd i en plan om å få bro over Ålesundet også, realiseringen av en kystveien til Måløy og Ålesund?
  • I Høyanger har stemningen lenge vært dyster og de har slitt med at de ligger for langt unna E39. På kartet finner vi løsningen på det også. Vadheim har overtatt både navn og funksjon som kommunesenter. Hvordan de skal få flyttet Høyangerbadet blir sannsynligvis neste utfordring.
I gamle dager var 'Finn fem feil' morsom tidtrøyte i blader og aviser. Kanskje får dette en renessanse? Jeg vet i alle fall hva jeg skal fordrive tid med i jula mellom pinnekjøtt og kakeslag. Det finnes sikkert flere skjulte koder i dette kartet som avslører hva slags skumle konspirasjoner som rører seg i fylkeskulissene.

08 mai 2012

Min første Mac er død

Ny og spennende verden på stuebordet, mars 2005
Vaktskifte, november 2006
Den kom i hus våren 2005 i bytte mot et større web-prosjekt. På det tidspunktet var jeg veldig lei av å bygge min egen PC med jevne mellomrom og stadig passe på at drivere, formater og programvare snakket noenlunde samme språk. Overgangen til Apples nesten sømløse verden var formidabel for en som led av seinvirkninger etter Windows Me og følte behov for å evakuerte huset når CD-er og DVD-er skulle brennes. For ikke å snakke om hvor god plass det ble i kontorhjørnet når miditowerboksen på gulvet og CRT-skjermen på skrivebordet tok med seg alle kablene sine og forsvant. Den som var mest skuffet, var nok katten som ikke lenger kunne sove seg varm oppå skjermen.

Restene av gammel moro, mai 2012
iMac G5-en ble etterhvert skiftet ut med nyere og kraftigere utgaver ettersom utviklingen gikk sin uavvendelige gang. De siste årene gjorde den tjeneste hos svigers hvor den overlevde opptil flere overspenningssmeller pga. lyn, inntil grafikkdelen på hovedkortet døde i påsken. Den sto ikke opp igjen etter tre dager, og behovet for nye krefter ble akutt også der. Men harddisken på 160 GB lever videre, nå som ekstern HD i eget kabinett. Resten havner i resirkuleringshaugen bak en lokal elektrobutikk, -i original emballasje selvfølgelig.


06 februar 2012

Ingen grenser?


TV-serien «Ingen grenser» viser gripende godt hva man kan drive det til når man virkelig utfordrer seg selv. Men det er likevel grundig planlegging, funksjonell tilrettelegging, et høykvalifisert støtteapparat og en drivende dyktig og deltakende leder som gjør det mulig. Neste gang bør Monsen få med seg Arbeids- og sosialkomitéen på Stortinget eller en gruppe saksbehandlere fra NAV.

24 desember 2010

Hva om Jesus hadde blitt født i våre dager..?


Håper du vil dele gleden over han som kom og som en dag skal komme tilbake, med meg.
Ønsker dere alle en god jul og et fredelig nytt år.

04 juli 2010

Bluestur til Skånevik

Bortsett fra en generell musikkinteresse har jeg en spesiell forkjærlighet for blues. Det er en ganske dårlig skjult hemmelighet. Det ligger adskillige gigabyte med blues på nettverksdisken. Der finner du en god del gamle og obskure greier, men noen artister og grupper tar mer plass en andre. En av disse er Johnny Winter som jeg fikk se og høre på nært hold på Notodden bluesfestival for fire år siden. Siden den gangen har en konsert med «That little ol' band from Texas», ZZ Top, vært spikret fast på toppen av ønskelista.

I 2007 skulle de vært på bluesfestivalen i Skånevik, men hele europaturnéen det året måtte avlyses på grunn av Dusty Hills sykdom. I fjor spilte de i Oslo, men den konserten ble utsolgt før jeg fikk sukk for meg. Så da festivalledelsen på Notodden litt seinere inviterte publikum til å nominere artister til årets festival var jeg ikke sein om å legge inn forslag, forøvrig sammen med mange andre som liker lange skjegg, billige solbriller og tunge rytmer. Men det var altså Skånevik i Hardanger som fikk tilslaget.

Konserten fredag kveld var åpningen av en travel juli måned for de tre veteranene som har spilt sammen i mer enn 40 år. Denne gangen hadde jeg med meg junior på nitten, nesten like grisehekta på betongboogie fra Texas han som jeg. Vi stilte tidlig, kom først inn, rikket oss ikke fra «front & center» og fikk en drømmekveld ga velfortjent øresus. Ord blir fattige. Det var rått, blått, brilliant, elegant, overkult og brutalt. ZZ Top gikk til frontalangrep på ørevoksen med "Got Me Under Pressure" og holdt trøkket oppe i halvannen time og satte nitten punkter på setlista. Vi fikk det vi hadde håpet på, til og med de saueskinnkledde gitarene fra 80-tallsvideoen "Legs". Der og da var kvelden så godt som fullkommen, men prikken over i-en ble satt med "La Grange" og "Tush" som ekstranummer.

Bjørn Berge 'varmet opp' et forventningsfullt publikum og Eddie Cotton som avsluttet kvelden på et tidspunkt hvor Billy, Dusty og Frank allerede var på vei til neste turnéstopp i charterfly. Men det var gruppa som er for rocken hva Harley Davidson er blant motorsykler vi var kommet for. Og de leverte varene så det holdt. Bildene nedenfor er mine, mens en luring som sto lenger bak oss og til høyre har lagt ut denne videoen av ekstranumrene. Du vet du burde ha vært der.

01 juli 2010

Skjærgårdsjubileum

I dag kom jeg over artikkelen om 30års-jubileumet til Skjærgårdsgospel, eller Skjærgårds Music & Mission som det heter nå, på nettavisen til Vårt Land. Det gjorde at jeg måtte en tur på loftet for å rote i gamle album. Jeg visste at det skulle finnes noen bilder i et bortgjemt album fra 'min ville ungdom'. Ikke for det, jeg har LP-ene som ble kjøpt etter konsertene i Kragerø den gang da fremdeles. Men nå ligger lyden lagret på en nettverksdisk i skapet, og ikke i sirlig sorterte hyllemeter med vinyl og papp.

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke lenger husker hvilket år bildene er tatt, men det er ganske tidlig på 80-tallet. Skal jeg driste meg til å tippe, må det være '83 eller '84. Det var én dag det året. Siden tok studier, sommerjobber og kjærlighet på andre kanter av landet over. Bildene, hvis negativer knapt nok eksisterer lenger, er sørgelig skamfert med saks og klistret i album som moten var på den tida. Men de har holdt seg godt, sammen med utvalgte minner.

Jeg var rimelig ny som kristen, men var musikkinteressert. I ten-klubben i baptistkirka i Porsgrunn hadde vi opptil flere band, dramagruppe og eksperimenterte med lyd og lys. På mange måter var det vi kalte MUG, musikk uten grenser, mye av det samme som Jesus Revolution og Hillsong gjør nå, men altså 25-30 år før og i veldig mye mindre skala. Å komme til Skjærgårdsgospel var som å slippe litt løs fra følelsen av å gå på tvers av aksepterte grenser. Ikke slik at menigheten ikke støttet oss eller la bånd på aktiviteten, men følelsen av å drive med noe litt uglesett og som vi måtte være forsiktige med var alltid der. På gressbakken på Berg museum var vi plutselig mainstream, hjemme, blant likesinnede som forsto. Her var det ingen som ba om å få lyden dempet.

Det er etterhvert blitt mange konsertopplevelser, og hvem som spilt hvor og når har en teflonhjerne på nesten femti år mistet oversikten over. Men et band står fram som den soleklare skjærgårdsopplevelsen, og det er 018. Røff lyd, 'sterke tekster' med sosial appell så vel som kristent budskap, og ikke minst skinnbukser og leopardskinnstrøyer, -og langt hår. Veldig langt hår. Jeg spilte bass selv, og bildet her er ikonet for mitt forhold til Skjærgårdsgospel. «Å, vil du lete litt etter meg? Ja, jeg vil lete til jeg finner deg.» fra albumet Stengte dører av og med bandet 018, den tidens navn på "opplysningen" (hos Televerket).

På midten av 90-tallet var jeg tilbake, da som landssekretær for Norsk misjon i Øst. Da var det jobb og jeg fikk ikke med meg konsertene annet som bakgrunnsmusikk. Men både troen, stemningen og musikken hadde holdt seg godt og lever fremdeles i beste velgående.

Oppdatert: Bilde og tekst ble del av mimreartikkel i Vårt Land

22 april 2010

En vegg ble borte

I går kveld, altså for bare noen timer siden dukket en sjokkerende melding opp i Twitter-feed'en min og med et falt en musikalsk vegg ut av oppveksten min. Gustav Lorentzen alias Ludvigsen fra duoen Knutsen & Ludvigsen var død. På et øyeblikk raste tusen muntre melodier gjennom hukommelsen; Det store dyret, grevlinger, fiskepudding, lakrisbåter, forheksede prinsesser og kongen som kanskje kommer, for ikke å glemme han som ligger forrerst i køen sammen med en full cowboy. Sanger med utrolig fengende melodier og herlig absurde tekster. Dette var barnesanger med bred appell som holdt trygg avstand til vanlig pedagogikk og Margrethe Munthe.

Knutsen & Ludvigsen var Alf Prøysen for min generasjon og kanskje for generasjonen etter også. De tok popmusikken til barna og barna på alvor. Ingen ting var for alvorlig eller rart til å tulle med. Hvem hadde ikke blitt redde hvis det kom en ku i tunellen. Og hvis en politimann sto og brukte munn, kunne man ta nesa hans og snurre den en stund. Jeg var sikkert på flere konserter som barn, men det er to tullebukker med gitar på scenen i Langsund kino jeg husker. Særlig han med pianoslipset. Knutsen måtte til slutt klatre opp bak sceneteppet og vise fram en sokkeløs fot for å bevise at han ikke hadde verken lakrisbåter eller fiskepudding mellom tærne. På TV demonstrerte de tusen måter å lure dørvakta som ville hindre dem i å komme inn på sitt eget show. Vi lo så vi hikstet, samtidig som vi identifiserte oss med brilleslanger, matpakker og rare neser.

Sammen med Øystein Dolmen lagde Gustav Lorentzen på mange måter soundtrack-et til oppveksten min. De var bindeleddet mellom det typisk norske og popmusikken som rant inn fra utlandet. En av stemmene på Twitter utnevnte dem til det nærmeste Norge noen gang kom Lennon/McCartney. Jeg tror det er nærmere sannheten enn mange tenker seg. Samlealbumet Knutsen & Ludvigsens beste er fylt til randen av landeplager som tre-fire generasjoner kan utenat. I tillegg kommer albumet Knutsen & Ludvigsens ver'ste' som er et like stort må-ha for den som vil kjenne og forstå viktige sider av norsk kultur og opprinnelsen til en masse ordtak som nå er folkeie.

Så hvil i fred, Gustav Lorentzen. Jeg var voksen og kledelig kjedelig da du ble UNICEF-ambassadør og programleder for noe av det mest sprelske som er laget for barn på norsk TV. Takk til familien som delte ham med oss og til Øystein Dolmen som også skal ha sin del av æren for at Knutsen & Ludvigsen vant alle hjerter. Nå ble det plutselig veldig stille i tunnelen. Men det store dyret, grevlingen og hostesaften vil alltid være med oss. Juba! Juba!