Hva om Jesus hadde blitt født i våre dager..?

Håper du vil dele gleden over han som kom og som en dag skal komme tilbake, med meg.
Ønsker dere alle en god jul og et fredelig nytt år.

Bluestur til Skånevik

Bortsett fra en generell musikkinteresse har jeg en spesiell forkjærlighet for blues. Det er en ganske dårlig skjult hemmelighet. Det ligger adskillige gigabyte med blues på nettverksdisken. Der finner du en god del gamle og obskure greier, men noen artister og grupper tar mer plass en andre. En av disse er Johnny Winter som jeg fikk se og høre på nært hold på Notodden bluesfestival for fire år siden. Siden den gangen har en konsert med «That little ol' band from Texas», ZZ Top, vært spikret fast på toppen av ønskelista.

I 2007 skulle de vært på bluesfestivalen i Skånevik, men hele europaturnéen det året måtte avlyses på grunn av Dusty Hills sykdom. I fjor spilte de i Oslo, men den konserten ble utsolgt før jeg fikk sukk for meg. Så da festivalledelsen på Notodden litt seinere inviterte publikum til å nominere artister til årets festival var jeg ikke sein om å legge inn forslag, forøvrig sammen med mange andre som liker lange skjegg, billige solbriller og tunge rytmer. Men det var altså Skånevik i Hardanger som fikk tilslaget.

Konserten fredag kveld var åpningen av en travel juli måned for de tre veteranene som har spilt sammen i mer enn 40 år. Denne gangen hadde jeg med meg junior på nitten, nesten like grisehekta på betongboogie fra Texas han som jeg. Vi stilte tidlig, kom først inn, rikket oss ikke fra «front & center» og fikk en drømmekveld ga velfortjent øresus. Ord blir fattige. Det var rått, blått, brilliant, elegant, overkult og brutalt. ZZ Top gikk til frontalangrep på ørevoksen med "Got Me Under Pressure" og holdt trøkket oppe i halvannen time og satte nitten punkter på setlista. Vi fikk det vi hadde håpet på, til og med de saueskinnkledde gitarene fra 80-tallsvideoen "Legs". Der og da var kvelden så godt som fullkommen, men prikken over i-en ble satt med "La Grange" og "Tush" som ekstranummer.

Bjørn Berge 'varmet opp' et forventningsfullt publikum og Eddie Cotton som avsluttet kvelden på et tidspunkt hvor Billy, Dusty og Frank allerede var på vei til neste turnéstopp i charterfly. Men det var gruppa som er for rocken hva Harley Davidson er blant motorsykler vi var kommet for. Og de leverte varene så det holdt. Bildene nedenfor er mine, mens en luring som sto lenger bak oss og til høyre har lagt ut denne videoen av ekstranumrene. Du vet du burde ha vært der.

• The cool blues - omtale i Haugesunds avis
• Folkefest med ZZ Top - omtale i lokalavisa Grannar
• Bilderigg hos NRK Hordaland
• Opptak av "Legs" - Video på Youtube

Skjærgårdsjubileum

I dag kom jeg over artikkelen om 30års-jubileumet til Skjærgårdsgospel, eller Skjærgårds Music & Mission som det heter nå, på nettavisen til Vårt Land. Det gjorde at jeg måtte en tur på loftet for å rote i gamle album. Jeg visste at det skulle finnes noen bilder i et bortgjemt album fra 'min ville ungdom'. Ikke for det, jeg har LP-ene som ble kjøpt etter konsertene i Kragerø den gang da fremdeles. Men nå ligger lyden lagret på en nettverksdisk i skapet, og ikke i sirlig sorterte hyllemeter med vinyl og papp.

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke lenger husker hvilket år bildene er tatt, men det er ganske tidlig på 80-tallet. Skal jeg driste meg til å tippe, må det være '83 eller '84. Det var én dag det året. Siden tok studier, sommerjobber og kjærlighet på andre kanter av landet over. Bildene, hvis negativer knapt nok eksisterer lenger, er sørgelig skamfert med saks og klistret i album som moten var på den tida. Men de har holdt seg godt, sammen med utvalgte minner.

Jeg var rimelig ny som kristen, men var musikkinteressert. I ten-klubben i baptistkirka i Porsgrunn hadde vi opptil flere band, dramagruppe og eksperimenterte med lyd og lys. På mange måter var det vi kalte MUG, musikk uten grenser, mye av det samme som Jesus Revolution og Hillsong gjør nå, men altså 25-30 år før og i veldig mye mindre skala. Å komme til Skjærgårdsgospel var som å slippe litt løs fra følelsen av å gå på tvers av aksepterte grenser. Ikke slik at menigheten ikke støttet oss eller la bånd på aktiviteten, men følelsen av å drive med noe litt uglesett og som vi måtte være forsiktige med var alltid der. På gressbakken på Berg museum var vi plutselig mainstream, hjemme, blant likesinnede som forsto. Her var det ingen som ba om å få lyden dempet.

Det er etterhvert blitt mange konsertopplevelser, og hvem som spilt hvor og når har en teflonhjerne på nesten femti år mistet oversikten over. Men et band står fram som den soleklare skjærgårdsopplevelsen, og det er 018. Røff lyd, 'sterke tekster' med sosial appell så vel som kristent budskap, og ikke minst skinnbukser og leopardskinnstrøyer, -og langt hår. Veldig langt hår. Jeg spilte bass selv, og bildet her er ikonet for mitt forhold til Skjærgårdsgospel. «Å, vil du lete litt etter meg? Ja, jeg vil lete til jeg finner deg.» fra albumet Stengte dører av og med bandet 018, den tidens navn på "opplysningen" (hos Televerket).

På midten av 90-tallet var jeg tilbake, da som landssekretær for Norsk misjon i Øst. Da var det jobb og jeg fikk ikke med meg konsertene annet som bakgrunnsmusikk. Men både troen, stemningen og musikken hadde holdt seg godt og lever fremdeles i beste velgående.

---

Oppdatert: Bilde og tekst ble del av mimreartikkel i Vårt Land

En vegg ble borte

I går kveld, altså for bare noen timer siden dukket en sjokkerende melding opp i Twitter-feed'en min og med et falt en musikalsk vegg ut av oppveksten min. Gustav Lorentzen alias Ludvigsen fra duoen Knutsen & Ludvigsen var død. På et øyeblikk raste tusen muntre melodier gjennom hukommelsen; Det store dyret, grevlinger, fiskepudding, lakrisbåter, forheksede prinsesser og kongen som kanskje kommer, for ikke å glemme han som ligger forrerst i køen sammen med en full cowboy. Sanger med utrolig fengende melodier og herlig absurde tekster. Dette var barnesanger med bred appell som holdt trygg avstand til vanlig pedagogikk og Margrethe Munthe.

Knutsen & Ludvigsen var Alf Prøysen for min generasjon og kanskje for generasjonen etter også. De tok popmusikken til barna og barna på alvor. Ingen ting var for alvorlig eller rart til å tulle med. Hvem hadde ikke blitt redde hvis det kom en ku i tunellen. Og hvis en politimann sto og brukte munn, kunne man ta nesa hans og snurre den en stund. Jeg var sikkert på flere konserter som barn, men det er to tullebukker med gitar på scenen i Langsund kino jeg husker. Særlig han med pianoslipset. Knutsen måtte til slutt klatre opp bak sceneteppet og vise fram en sokkeløs fot for å bevise at han ikke hadde verken lakrisbåter eller fiskepudding mellom tærne. På TV demonstrerte de tusen måter å lure dørvakta som ville hindre dem i å komme inn på sitt eget show. Vi lo så vi hikstet, samtidig som vi identifiserte oss med brilleslanger, matpakker og rare neser.

Sammen med Øystein Dolmen lagde Gustav Lorentzen på mange måter soundtrack-et til oppveksten min. De var bindeleddet mellom det typisk norske og popmusikken som rant inn fra utlandet. En av stemmene på Twitter utnevnte dem til det nærmeste Norge noen gang kom Lennon/McCartney. Jeg tror det er nærmere sannheten enn mange tenker seg. Samlealbumet Knutsen & Ludvigsens beste er fylt til randen av landeplager som tre-fire generasjoner kan utenat. I tillegg kommer albumet Knutsen & Ludvigsens ver'ste' som er et like stort må-ha for den som vil kjenne og forstå viktige sider av norsk kultur og opprinnelsen til en masse ordtak som nå er folkeie.

Så hvil i fred, Gustav Lorentzen. Jeg var voksen og kledelig kjedelig da du ble UNICEF-ambassadør og programleder for noe av det mest sprelske som er laget for barn på norsk TV. Takk til familien som delte ham med oss og til Øystein Dolmen som også skal ha sin del av æren for at Knutsen & Ludvigsen vant alle hjerter. Nå ble det plutselig veldig stille i tunnelen. Men det store dyret, grevlingen og hostesaften vil alltid være med oss. Juba! Juba!

Bingo!

Dette er en god dag for unge Sekkelsten. Endelig skulle også jeg oppleve å skyte 'bingo', dvs. 3x10 på en serie. Tradisjonen i klubben er da at skytteren skal rope bingo og ta noen lette dansetrinn framme ved blinken. Nå er det faktisk ikke første gangen dette skjer meg, det er andre, men forrige gang hadde jeg ikke åndsnærværelse nok til å få tatt bilde. Og du vet; Pics, or it didn't happen. Denne gangen klaffet alt, og jeg har gleden av å dele øyeblikket med verden. BINGO!

Festgudstjeneste i Oslo

I dag er det fullt hus i baptistkirka i Hausmannsgata. 2010 er et merkeår for baptistene i Norge ettersom det er 150 år siden Det Norske Baptistsamfunn ble stiftet. Her skal det være festgudstjeneste med besøk fra store deler av landet og også generalsekretæren i Baptist World Alliance, Neville Callam fra Jamaica. Full kirke med orgelmusikk, lovsangsband og gamle kjente gir en god forventning. Jeg gleder meg til sang, forkynnelse og å dele nattverd med Jesusfolket her.