22 april 2010

En vegg ble borte

I går kveld, altså for bare noen timer siden dukket en sjokkerende melding opp i Twitter-feed'en min og med et falt en musikalsk vegg ut av oppveksten min. Gustav Lorentzen alias Ludvigsen fra duoen Knutsen & Ludvigsen var død. På et øyeblikk raste tusen muntre melodier gjennom hukommelsen; Det store dyret, grevlinger, fiskepudding, lakrisbåter, forheksede prinsesser og kongen som kanskje kommer, for ikke å glemme han som ligger forrerst i køen sammen med en full cowboy. Sanger med utrolig fengende melodier og herlig absurde tekster. Dette var barnesanger med bred appell som holdt trygg avstand til vanlig pedagogikk og Margrethe Munthe.

Knutsen & Ludvigsen var Alf Prøysen for min generasjon og kanskje for generasjonen etter også. De tok popmusikken til barna og barna på alvor. Ingen ting var for alvorlig eller rart til å tulle med. Hvem hadde ikke blitt redde hvis det kom en ku i tunellen. Og hvis en politimann sto og brukte munn, kunne man ta nesa hans og snurre den en stund. Jeg var sikkert på flere konserter som barn, men det er to tullebukker med gitar på scenen i Langsund kino jeg husker. Særlig han med pianoslipset. Knutsen måtte til slutt klatre opp bak sceneteppet og vise fram en sokkeløs fot for å bevise at han ikke hadde verken lakrisbåter eller fiskepudding mellom tærne. På TV demonstrerte de tusen måter å lure dørvakta som ville hindre dem i å komme inn på sitt eget show. Vi lo så vi hikstet, samtidig som vi identifiserte oss med brilleslanger, matpakker og rare neser.

Sammen med Øystein Dolmen lagde Gustav Lorentzen på mange måter soundtrack-et til oppveksten min. De var bindeleddet mellom det typisk norske og popmusikken som rant inn fra utlandet. En av stemmene på Twitter utnevnte dem til det nærmeste Norge noen gang kom Lennon/McCartney. Jeg tror det er nærmere sannheten enn mange tenker seg. Samlealbumet Knutsen & Ludvigsens beste er fylt til randen av landeplager som tre-fire generasjoner kan utenat. I tillegg kommer albumet Knutsen & Ludvigsens ver'ste' som er et like stort må-ha for den som vil kjenne og forstå viktige sider av norsk kultur og opprinnelsen til en masse ordtak som nå er folkeie.

Så hvil i fred, Gustav Lorentzen. Jeg var voksen og kledelig kjedelig da du ble UNICEF-ambassadør og programleder for noe av det mest sprelske som er laget for barn på norsk TV. Takk til familien som delte ham med oss og til Øystein Dolmen som også skal ha sin del av æren for at Knutsen & Ludvigsen vant alle hjerter. Nå ble det plutselig veldig stille i tunnelen. Men det store dyret, grevlingen og hostesaften vil alltid være med oss. Juba! Juba!

1 kommentar:

  1. Fra min tid som radiomann har jeg fått den ære av å snakke med Gustav Lorentzen, og han er virkelig en mann med stor M. Måtte hans minne være med oss gjennom hans og Dolmens musikk langt inn i fremtiden.

    PS, for å sitere Lorentzen selv (så godt som jeg husker), næi, dæin hete ikke verste, dæin heter Knutsen & Ludvigsens verKsted.

    SvarSlett