Skjærgårdsjubileum

I dag kom jeg over artikkelen om 30års-jubileumet til Skjærgårdsgospel, eller Skjærgårds Music & Mission som det heter nå, på nettavisen til Vårt Land. Det gjorde at jeg måtte en tur på loftet for å rote i gamle album. Jeg visste at det skulle finnes noen bilder i et bortgjemt album fra 'min ville ungdom'. Ikke for det, jeg har LP-ene som ble kjøpt etter konsertene i Kragerø den gang da fremdeles. Men nå ligger lyden lagret på en nettverksdisk i skapet, og ikke i sirlig sorterte hyllemeter med vinyl og papp.

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke lenger husker hvilket år bildene er tatt, men det er ganske tidlig på 80-tallet. Skal jeg driste meg til å tippe, må det være '83 eller '84. Det var én dag det året. Siden tok studier, sommerjobber og kjærlighet på andre kanter av landet over. Bildene, hvis negativer knapt nok eksisterer lenger, er sørgelig skamfert med saks og klistret i album som moten var på den tida. Men de har holdt seg godt, sammen med utvalgte minner.

Jeg var rimelig ny som kristen, men var musikkinteressert. I ten-klubben i baptistkirka i Porsgrunn hadde vi opptil flere band, dramagruppe og eksperimenterte med lyd og lys. På mange måter var det vi kalte MUG, musikk uten grenser, mye av det samme som Jesus Revolution og Hillsong gjør nå, men altså 25-30 år før og i veldig mye mindre skala. Å komme til Skjærgårdsgospel var som å slippe litt løs fra følelsen av å gå på tvers av aksepterte grenser. Ikke slik at menigheten ikke støttet oss eller la bånd på aktiviteten, men følelsen av å drive med noe litt uglesett og som vi måtte være forsiktige med var alltid der. På gressbakken på Berg museum var vi plutselig mainstream, hjemme, blant likesinnede som forsto. Her var det ingen som ba om å få lyden dempet.

Det er etterhvert blitt mange konsertopplevelser, og hvem som spilt hvor og når har en teflonhjerne på nesten femti år mistet oversikten over. Men et band står fram som den soleklare skjærgårdsopplevelsen, og det er 018. Røff lyd, 'sterke tekster' med sosial appell så vel som kristent budskap, og ikke minst skinnbukser og leopardskinnstrøyer, -og langt hår. Veldig langt hår. Jeg spilte bass selv, og bildet her er ikonet for mitt forhold til Skjærgårdsgospel. «Å, vil du lete litt etter meg? Ja, jeg vil lete til jeg finner deg.» fra albumet Stengte dører av og med bandet 018, den tidens navn på "opplysningen" (hos Televerket).

På midten av 90-tallet var jeg tilbake, da som landssekretær for Norsk misjon i Øst. Da var det jobb og jeg fikk ikke med meg konsertene annet som bakgrunnsmusikk. Men både troen, stemningen og musikken hadde holdt seg godt og lever fremdeles i beste velgående.

---

Oppdatert: Bilde og tekst ble del av mimreartikkel i Vårt Land