Av og til er lykka bedre enn forstanden, i allefall bedre enn evnene normalt skulle tilsi. Dette er en sånn dag, for nå tror jeg at jeg vet hvordan golfspillere på mosjonistnivå føler det når ballen går direkte fra tee'en til hullet. Jeg spiller ikke golf, derimot synes jeg bueskyting er trivelig avkobling. På standplass er det stille og rolig. Der er det bare meg, pila, siktet og en blink der framme. Etterhvert har de fleste pilene begynt å finne fram til de indre sirkler på skiva. Men tross framgang i form av personlige rekorder, samt en og annen hyggelig plassering i konkurranse, har også bueskyttere et klassisk mesterstykke á la hole in one å drømme om. Det dreier seg om Robin Hoods legendariske skudd hvor en pil blir splintret fra enden av den neste. Visst har jeg hørt om 'teleskoptreff', men da bare av tredje-, fjerde- eller en person enda lenger ute i fortellerrekka.Men ikke så i dag. I dag hendte det meg og jeg blåser en meget lang og kraftig marsj i fornuften som sier at dette utelukkende var griseflaks og at det neppe kommer til å hende igjen. Det kan være det samme. På øverste hylle i stua, vel ute av rekkevidde for nysgjerrige mindreårige klåfingre, ligger teleskoptreffet mitt. To piler hvor den ene splintrer nocken og enden på den andre, den som sto plantet i en nier. Der sitter den sitter godt, for selv på bare atten meters hold ble pil nummer to stoppet før den nådde skiva. Jeg har altså sett det på bilde, men nå har jeg gjort det selv. Dette er min dag, morsommere enn dette kommer det sannsyligvis ikke til å bli uansett hvor langt mosjonskarrieren kan ta meg. Rekruttene i klubben lurte på hvorfor de flinke gutta skyter på trippelskiver med ett skudd i hver blink i hver runde. Nå vet de det, og det var jeg som viste dem det. Hurra for Andersen!
